av Arild Slettebakken.

 

 

 

 

 

 

FNs standardregler gir begrepet rehabilitering denne betydningen:

"Rehabilitering er den prosess som tar sikte på å sette den funksjonshemmede i stand til å nå og bevare sitt optimale fysiske, sansemessige, intellektuelle, psykiske og sosiale funksjonsnivå for på den måten gi dem mulighet til å endre sitt liv og oppnå større uavhengighet."

 

Myndigheter har gjennom flere år definert og omdefinert ikke bare ordet rehabilitering, men også hva rehabilitering er og hva det skal inneholde av kvalitet og mengde for de enkelte diagnoser og tilstander.

• Men hvem skal rehabiliteres, og til hvilke nivå eller tilstand?

• Har brukeren som skal behandles blitt tatt med på råd?

• Hvilke kriterier skal legges til grunn for å kunne finne den rette betydningen av rehabilitering?

• Hvem er den rette instans til å definere vedkommendes behov?

• Hvordan skal kvaliteten defineres ?

• Kvantiteten og lengde på tilbudet som må igangsettes og andre momenter som må hensyn tas for å kunne gi vedkommende tilfredsstillende hverdag?

Definisjonen i forskriften er rund og lite konkret, men kan tolkes som om det er brukeren som skal kunne sette standarden for hvordan rehabiliteringen skal skje.

Individuell plan - opplegget må konstrueres sammen med brukeren

Annet ledd i forskriften gir rom for at det er brukeren gjennom sin egen innsats og ved hjelp av flere aktører skal legge opp hva rehabiliteringen skal inneholde og hvordan den skal gjennomføres.
Den beste definerte metode for et slikt opplegg er IP = Individuell Plan.
Ordet kjenner vi alle, men i realiteten, hvordan blir Individuell Plan konstruert og benyttet?
Skal IP fungere må den være gjensidig bindende og målrettet hvor det legges inn faste kontroll parametere for utviklingen av helsesituasjonen.
Det er ikke tilstrekkelig at kun en lege, fysioterapeut eller andre instanser konstruerer et opplegg. Opplegget må skapes sammen med den personen den gjelder for.
Dermed vil annet ledd i forskriften tilfredsstilles!

Hvem skal bestemme rehabiliteringen?

De aller fleste av oss tar beslutninger ut fra vårt eget ståsted som naturlig er.
Det er vår egen erfaringsplattform, som gjør oss i stand til å ta selvstendige avgjørelser på våre egne premisser.

• Men er det er det riktig at jeg med hjerte- og lungeproblemer skal kunne ta rette beslutninger for personer med rusproblemer?
  
• Har vi gjennom vår egen erfaring tilstrekkelig innsikt i andres situasjon så at vi kan ta avgjørelser som berører dem og deres framtid?
  
• Er vår empati god nok? 

Vi sier ofte at den som best kan uttale seg om sitt behov, er den som selv har behovet.
Det gamle uttrykket med at den som har skoen på kjenner best hvor den trykker mest, er gyldig den dag i dag.

Mine behov må tilfredsstilles ut fra mitt ståsted dersom jeg igjen skal kunne bidra med noe positivt overfor andre som har ennå større behov til hjelp og veiledning.
Da er det trolig ikke tilstrekkelig med et enkelt skjematisk definert behov, som samfunnet vil stille til min disposisjon, som er det rette for meg og min situasjon.
Jeg har mine individuelle behov, på samme måte som alle andre personer har sine personlige behov.

Nå nærmer vi oss noe vesentlig:

Hvordan ser beslutningstakerne på oss individer som trenger rehabilitering?

Beklageligvis opplever vi ofte at beslutninger gjøres på økonomisk grunnlag for hvilke tilbud som skal gis, ikke hvilke behov den enkelte har.Man vektlegger kostnadene for mye, uten å se hva gevinsten blir på sikt.
Dersom våre beslutningstakere kunne bruke et annet syn som heter investering i individer, ville resultatet blitt mye mer positiv enn den er. De økonomiske belastninger en korrekt rehabilitering utløser, blir ofte tilbakebetalt i flerfold på relativt kort tid.

Å rehabilitere et menneske er ikke like enkelt, som å fremskaffe ting eller pusse opp gamle gjenstander, som kan kjøpes for en viss sum penger fra vår materielle verden. I den individuelle menneskelige verden har vi alle en ulik prislapp. Noen er rimelige, andre betydelig dyrere og noen blir uhyre kostbare rent samfunnsøkonomisk. Dette er kjent fra tidligere, og akseptert, men de individuelle behovene som må tilfredsstilles er ikke ønskelige.

Vårt samfunn ønsker at vi skal tilfredsstille de skjematiske definisjoner som friske ressurssterke personer har definert som tilfredsstillende behandling for en bestemt lidelse. Punktum finale!!

Her gjør de samme kloke mennesker et meget uklokt valg som på sikt koster samfunnet betydelig mer enn hva det virkelig er behov for.
Rehabilitering ut fra vårt bruker-ståsted er at den må bli betydelig bedre i kvalitet og kvantitet for å kunne spare samfunnet for store framtidige kostnader.

- Ja det er betydelige kostnader å spare for samfunnet dersom rehabilitering blir definert ut fra et  individuelt nivå fastlagt etter den enkeltes behov. 

Når den enkelte har gjennomført sitt behov for rehabilitering, kan vedkommende ofte bli en sterk ressurs og gi tilbake et mangfold i forhold til de kostnader han påfører samfunnet ved ikke å få eget tilpasset rehabiliteringstilbud.

Et ekspempel på individuell og planmessig forbedring
Et av de beste eksempler som kan trekkes fram i denne forbindelse er personer med hjertelidelser.
For ikke så mange år siden var hjerteinfarkt ensbetydende med uføretrygd og utestenging fra arbeidsliv og en vesentlig del av det sosiale liv vedkommende var en del av.
Med nye behandlingsformer, tilrettelagt rehabilitering, fysisk aktivitet og erfaringsutveksling med personer i samme situasjon, har en stor andel av dem som rammes av hjerteinfarkt, i løpet av relativt kort tid igjen blitt yrkesaktive og aktive i det sosiale liv.
Denne individuelle og planmessige forbedringen rundt hjerteproblematikken har spart samfunnet for betydelig beløp og det enkelte person som rammes, for store problemer av personlig og økonomisk art.
Igjen: Den som rammes vet oftest selv hva som er det beste tilbudet for å bli bedre.
Selv et individualisert tilbud må starte fra et behov definert som en samfunnsmessig riktig og viktig oppgave å løse.

Hvilket nivå den enkelte skal løftes opp til av det offentliges bruk av midler bør være individuelt vurdert.

Som et lite apropos vil jeg nevne at det er lite samfunnstjenlig at en høyt utdannet og høyt gasjert person blir gående uvirksom og passiv etter å ha blitt utsatt for en sykdom eller en reversibel tilstand.
Vedkommende bør i den grad det er mulig raskest komme inn i et behandlingstilbud som ikke avsluttes før vedkommende er restituert og har blitt en samfunnsnyttig borger.

Da jeg ble rammet av hjerteproblemer i 1993 var ikke rehabilitering særlig påaktet.
Da var det viktig å følge de rent medisinsk faglige erfaringer for behandlingen.
Etter at alle blodprøver og alle målinger var utført og funnet tilstrekkelig rent fysisk, var helsevesenet ferdig med sin oppgave.
Egen videre utvikling var overlatt til den enkelte, noe som førte til passivitet, engstelse og utestenging fra det sosiale liv.

Nå 15 år senere, har utviklingen kommet et stort skritt lenger.
Gjennom samarbeid og samhandling mellom spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og LHL, får de fleste et godt og riktig tilpasset tilbud som fører til raskere restitusjon og deltakelse i samfunnet.
Selve sykdommen, eller tilstanden, kan fysisk tidlig være rettet, men på det følelsesmessige plan tar det lang tid å komme til hektene.

Her vil aktiv bruk av pasientorganisasjoner, andre frivillige organisasjoner som kreftforeningen, rusforeninger, og andre, være solide og gode aktører i rehabiliteringsfasen.
Gjennom nye metoder og egen fysisk aktivitet og ikke minst utveksling av egne erfaringer med andre i samme situasjon, gir betydelige forbedringer og man blir raskere i stand til å klare seg selv og ofte komme tilbake i arbeid.

Livsstilsendring etter rehabilitering gir ofte varige gode resultater.
Samme utvikling har skjedd ved flere andre helsetilstander, men beklageligvis har det viktige hjelpemiddel, som også burde være rettesnoren for rehabilitering, Individuell Plan, ikke fått
tilstrekkelig oppmerksomhet.
IP, Indivituell plan, er ikke kun et skjema, men bør betraktes og brukes på linje med medisinske resepter.
Da ville vi som brukere oppleve å bli ivaretatt på best mulig måte.

Sett fra et bruker-ståsted kan de viktigste kravene til rehabilitering sammenfattes i seks perspektiv som all rehabiliterings virksomhet må ivareta:

1. Individ perspektivet: Rehabilitering må ta i betraktning og utgangspunkt i individuelle behov, lyster og interesser.
2. Helhets perspektivet: Hvor hele mennesket og den totale livskvalitet vektlegges.
3. Livsløp perspektivet: Rehabilitering tilpasses de ulike livsfaser og må tilby muligheter etter behov.
4. Prosess perspektivet: Ulike prosesser der ulike tiltak sees i sammenheng hvor brukeren og fagfolk i fellesskap aktivt deltar.
5. Relasjons perspektivet: Læring må være basert på samspill brukerne imellom og mellom brukere og fagfolk.
6. Innflytelses perspektivet: Medbestemmelse og aktiv medvirkning på brukernes egne premisser.

La oss håpe at framtidens rehabilitering og baseres på disse perspektiver og grunntanker.

Arild Slettebakken
utdrag fra innlegg på Rehabiliteringskonferansen, oktober 2008