Artikkelen er skrevet av Anne Mia Myhre, rådgiver i Regionalt LMS og den er basert på boka "Freedom to Learn" (1969) og førende dokumenter for brukermedvirkning innen Helsevesenet.

Fra fast til prosessrettet kunnskap 

Carl Rogers hadde som utgangspunkt for sine læringsteorier at behovet for kunnskap i det moderne samfunnet hadde endret seg fra stabil og fast kunnskap til en mer prosessrettet kunnskap som stadig var i endring. Denne endringen i synet på kunnskap, mente Rogers,  måtte føre til en tilsvarende endring med hensyn til undervisningsformen: med fokus på tilrettelegging/fasilitering for læring fremfor kunnskapsoverføring gjennom undervisning. 

En undervisningsrevolusjon 

I følge Rogers var dette en undervisningsrevolusjon som ikke ville komme av seg selv, men som gjennom iherdig målrettet arbeid og ikke så rent lite mot ville gi resultater. Han forteller om seg selv at han i begynnelsen av sin yrkeskarriere trodde det var nødvendig å manipulere den som skulle lære for at læring skulle skje. Til sin forbauselse erfarte han imidlertid at det var helt andre faktorer som var langt mer effektive med hensyn til å fremme læring og konstruktive forandringer.

Holdninger som fremmer læring 

Gjennom evalueringen av egen og andres formidling, kom han frem til at fasilitering av læring forutsetter og bygger på følgende holdningsmessige kvaliteter, som alltid må være til stede i relasjonen mellom den som legger til rette for læringen og den som skal lære:

• Oppriktighet
• Verdsettelse, aksept og tillit
• Medfølende forståelse 

Oppriktighet 

Oppriktighet og ærlighet betydde for Rogers at den som formidler fremstår som seg selv og er til stede som et ekte menneske uten å gjemme seg bak en fasade. Dette forutsetter at formidleren har kontakt med sine egne følelser i situasjonen, kan vedkjenne seg dem og kunne formidle følelsene i situasjoner der det er hensiktsmessig. Rogers mente i midletid at når disse følelsene meddeles, er det viktig å ikke opptre dømmende eller tillegge den andre disse følelsene (overføring).

Verdsettelse, aksept og tillit 

Verdsettelse, aksept og tillit innebærer i følge Rogers, at man verdsetter den som skal lære som person, verdsetter dennes følelser og meninger, som en selvstendig person med en unik verdi i seg selv. Det innebærer videre at man har omsorg for vedkommende og stoler på vedkommendes evne til læring og selvinitiert erfaringslæring. Denne tilliten til den som lærer bygde Rogers på menneskets iboende evne til læring og utvikling. Han mente at når vi stoler på det enkelte menneskets evne til å utvikle sitt eget potensial, så kan vi trygt overlate til den enkelte å velge sin egen vei med hensyn til valg av tema og retning i læringen. En anerkjennende holdning hos tilretteleggeren vil bidra til et svært gunstig læringsmiljø.

Medfølende forståelse

En medfølende forståelse betydde for Rogers at fasilitatoren må tilstrebe en forståelse av reaksjoner ut fra den lærendes perspektiv. Dette innebærer å være sensitiv i forhold til hvordan læringssituasjonen oppleves for den som skal lære. Vedkommende vil da føle seg genuint forstått, - ikke tolket, men tvert i mot møtt gjennom en ikke-vurderende, aksepterende og medfølende relasjon.

Gjennom egen undervisningspraksis hadde Rogers selv erfart at slike ikke-analyserende, aksepterende, anerkjennende og medfølende tilbakemeldinger for det første hadde en utrolig befriende effekt på den enkelte. For det andre erfarte han at denne formen for læring var uvurderlig med hensyn til å sette i gang den selvinitierte læringsprosessen.

 

Dialog, refleksjon og egeninnsats

Rogers beskriver i teksten hvordan han gjennom dialog, refleksjon og den enkeltes egeninnsats forsøker å komme frem til det han kaller ”et fellesskap av lærende” (Illeris 2005 s 33). I dette fellesskapet er både fasilitator og studenter likeverdige ved at alle i gruppen har noe å tilføre hverandre. Videre legger han vekt på fasilitatorens ansvar for å finne den lærendes perspektiv.

 

Hvilken betydning kan en bevisstgjøring av disse holdningene få for pasientopplæringen?

 

Oppriktighet

Helsepersonell er gjennom sine profesjonsutdanninger opplært til at de skal ha en ”profesjonell distanse” til pasienter og pårørende. For noen helsearbeidere innebærer dette å holde en betydelig avstand til pasientene og skjule sine egne følelser i situasjonen for dem. Ved å opprettholde denne avstanden forsøker de å håndtere de følelsesmessige utfordringene som man kan kjenne på i møte med pasienter og pårørende. Ulempen ved en slik forståelse av den profesjonelle distansen er at avstanden til pasientens erfaringer, opplevelser og følelser blir så stor at viktig informasjon fra pasienten ikke når frem til den profesjonelle.

Det er derfor i noen tilfeller et behov for å justere den profesjonelle distansen mot en større grad av oppriktighet i møte med den enkelte. Oppriktighet vil da innebære å søke etter en god balanse hvor man både er ekte til stede og samtidig sørger for at det er pasienten og ikke en selv som er i fokus. Her kan det være en god målsetning å tilstrebe at man som helsepersonell kan gå fra en ”profesjonell distanse” til en ”profesjonell nærhet”. Denne oppriktigheten innebærer ikke bare at man er sannferdig i forhold til sine følelser og kan formidle dem når det er hensiktsmessig. Det innebærer også en ydmykhet i forhold til hva man tror man vet, hva man tror man kan og hva man tror at man forstår om den andres situasjon.

Verdsettelse, aksept og tillit

Verdsettelse, aksept og tillit innebærer for det første at man skal legge stor vekt på å etterspørre den enkelte pasients egne erfaringer. Ved å gjøre dette, vil pasienten oppleve at erfaringer og tidligere mestring anerkjennes. Dette fremmer både motivasjon til endring og den enkeltes tro på at det er mulig å gjennomføre denne endringen. Troen på at det er mulig har stor betydning for pasientenes videre mestring av sin sykdom eller funksjonshemning.

For det andre betyr det at den profesjonelle vektlegger brukerdeltagelse i utforming av ulike opplæringstiltak. Dette er i samsvar med Helseforetaksloven § 35, 2 ledd:” Regionalt helseforetak skal sørge for at virksomheter som yter spesialisthelsetjenester og andre tjenester som hører naturlig sammen med dette, etablerer systemer for innhenting av pasienter og andre brukeres erfaringer og synspunkter.

 

I  Oppdragsdokumentet 2008 kommer disse to perspektivene fra frem i kp. 3.2.3.

 

Brukerne skal ikke bare være til stede eller ”bli hørt”. Intensjonen med deres deltagelse er at de skal få innflytelse.

En medfølende forståelse

De fleste klagene fra pasienter i sykehus handler ikke om klager på selve behandlingen, men om hvordan de er blitt møtt av helsepersonellet. Manglende ivaretakelse av pasienter og pårørende fra helsepersonell er derfor et viktig satsningsområde i spesialisthelsetjenesten.

En medfølende forståelse innebærer for det første at den profesjonelle tilstreber å forstå den enkeltes genuine læringssituasjon ut i fra dennes beskrivelse og egen forståelse av sin situasjon. Dette styrker pasientens læringspotensial, tilliten til den profesjonelle og er i samsvar med intensjonen i Pasientrettighetsloven §1:

 

”Lovens bestemmelser skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og helsetjeneste og ivareta respekten for det enkelte pasients liv, integritet og menneskeverd”.

 

For det andre for må den profesjonelle for å oppnå dette, aktivt etterspørre pasientens opplevelse, erfaring og ikke minst følelser. Dette er viktig både med hensyn til motivasjon for endring og for den faglige treffsikkerheten i endringstiltakene.

 

 

Kilder:

• Illeris, Knud i Illeris og Berri (Red.)(2005):”Tekster om voksenlæring”. Rosenkilde Universitetsforlag. Fredriksberg DK.
• Rogers, Carl R (1969): ”Freedom to Learn” i Illeris og Berri (Red.)(2005):”Tekster om voksenlæring”. Rosenkilde Universitetsforlag. Fredriksberg DK

 

• Helseforetaksloven av 15 juni Nr. 93. 2001
• Oppdragsdokumentet 2008 fra HOD til Helse Sør-Øst RHF
• Pasientrettighetsloven av 2 juli. Nr. 63. 1999