Økt treffsikkerhet og bedre behandling
Brukemedvirkning kan forstås som et virkemiddel på flere nivå. Blant annet kan brukermedvirkning bidra til økt "treffsikkerhet" i forhold til utformingen og gjennomføringen av både generelle og individuelle tilbud. Kanskje kan brukermedvirkning føre til at intervensjoner og tiltak er mer i samsvar med pasientens egne mål, ønsker og behov. Intervensjonene blir ved hjelp av brukermedvirkning kanskje bedre tilpasset den enkeltes personlighet, interessefelt, kulturelle kontekst og bygger på den enkeltes ressurser og muligheter. På individuelt nivå, i møte med pasienter og pårørende, pålegger loven behandlere å vise respekt for klientens autonomi, og legge klientens kunnskap og forståelse til grunn for den behandlingen vi tilbyr (Tuseth 2007).

Behandlingsforskningen i psykoterapifeltet (Lambert et al 1994) forteller at de to viktigste faktorene som avgjør terapiresultatet er hva klienten bringer inn i terapirommet i form av egne ressurser og hendelser utenfor terapirommet, samt klientens vurdering av den terapeutiske alliansen. Det er nødvendig å ta klientens stemme på alvor i det terapeutiske arbeidet. Det viktigste er å vite om den behandlingen som gis fungerer for nettopp denne aktuelle klienten. For å oppnå dette trengs det nye arbeidsformer (Tuseth 2007). Etter mitt syn kan vi legge denne forståelsen til grunn ikke bare i psykisk helsefeltet, der denne forskningen hører hjemme, men også innen all behandling i somatisk helse. Kanskje særlig tydelig blir dette i rehabilitering og behandling ved langvarige/kroniske tilstander, hvor det er avgjørende med en god relasjon og å ta klientens stemme på alvor i behandlingen. Min påstand her er altså at brukermedvirkning kan bidra til mer effektive tiltak og bedre kvalitet på behandlingen.

Positive psykologiske konsekvenser
Hvordan kan vi forstå dette? Kan brukermedvirkning, for den enkelte, og i behandlingsrelasjonen, bidra prosesser som bidrar positivt til bedring og rehabilitering?
Dette vil jeg se på ut fra begrepene selvforståelse, mestring og mestringstro, og empowerment (myndiggjøring).

Selvforståelse viser til hvordan en person tenker om eller oppfatter seg selv.
Selvforståelsen formes i samspill med andre, og ut fra tidligere erfaringer. Selvforståelsen henger blant annet sammen med roller og forventninger, og hvordan en person har de i relasjon til andre. Selvbildet - bildet vi har av oss selv, blir til i interaksjon med andre.
Mead (1934) vektlegger hvordan sosial samhandling med andre skaper selvbildet. Han sier at selvbildet er en sosial konstruksjon som dannes i symbolsk interaksjon med andre. Betydningsfulle andre fungerer som sosiale speil individet ser seg i, for å få vite noe om hvem man selv er (Grue 2001).

Det å ha en sykdom (kanskje i særlig grad kronisk sykdom) påvirker selvforståelsen. Pasientrollen som den enkelte går inn i, bestemmes ut fra generelle samfunnsskapte oppfatninger og på bakgrunn av egne erfaringer. Den samfunnsskapte forståelsen av å være pasient kan bidra til at pasientrollen assosieres med hjelpeløshet og avhengighet (Kringelen 1994). Det å være "underordnet" og tilpasse seg blir sentralt. Pasienter kan føle seg prisgitt helsepersonellet, og dette kan tolkes i lys av at helsevesenet har makt i form av kunnskap og privilegier. Pasientrollen blir da lite autonom og tilpasset helsearbeideren, som i stor grad kan "kontrollere" pasienten ved å bestemme over tilgangen på informasjon til pasienten og tilgangen til kontrollen over andre privilegier som sykemeldinger, medisiner, hjelpemidler og innleggelser. (Gjengedal og Hanestad 2001).

Innføring av brukermedvirkning endrer på pasientrollen. Når vi innfører bukermedvirkning kan det føre til at rollen som pasient endrer seg til også det å være bruker (altså mottaker av tjenester, og aktiv deltakende). Denne endringen i rollen man får som pasient, kan bidra til endringer i den enkeltes forståelse av seg selv, og til endringer i relasjonene. Her er det mange spørsmål og nye erfaringer, og jeg trekker fram noen sentrale spørsmål til refleksjon:

• Hvordan påvirker opplevelse av medvirkning selvoppfatningen? Kan det føre til en bevegelse fra å være en "passiv hjelpeløs pasient", til "aktiv og kompetent aktør" i eget liv? Vil dette bidra til en bedre behandling/rehabiliteringsprosess?

I diskusjonen av det første spørsmålet, vil jeg benytte de sentrale begrepene mestringsforventninger, mestringstro og empowerment (myndiggjøring).

Mestringsforventninger, altså den enkeltes forventinger om å mestre situasjonen eller det som skal til for å oppnå et ønsket resultat; avgjørende for motivasjon og atferdsendring. Litteraturen deler inn i to typer. Resultatforventning er knyttet til spørsmålene: Hva kreves av meg? Hva er gevinsten? Tro på egen mestring (self-efficacy) dreier seg om tro på egen evner til å oppnå ønsket resultat. Dersom man har tro på at man kan mestre en oppgave, medfører dette en rekke positive konsekvenser, ved at man vil holde på lengre, og prøve hardere å få det til (Prescott og Børtveit 2004) Tiltro til egen mestring kommer i stor grad innenfra (Prescott og Børtveit 2004). Vi ser altså at dette henger sammen med tidligere erfaringer og relasjoner. Dette er knyttet til vår selvforståelse og selvbilde, som vi snakket om tidligere.

Brukermedvirkning som begrep og arbeidsmetode endrer på våre (helsearbeidernes) bilde av hvem pasienten er. En bruker er en som benytter seg av tjenester. Ikke en stakkars syk kroniker som vi må redde eller behandle. "Bruker" begrepet fører kanskje til en forståelse av pasienten/brukeren som et aktivt, kompetent og handlende individ, meg egen vurderingsevne, egen indre motivasjon, evne til å ta valg og behov for kompetanse, autonomi og mening.

Hvis det er sånn, kan det at vi, som helsearbeidere, endrer vår forståelse og vår tilnærming til hvem det er vi relaterer oss til i kontakt med pasienter/brukere, påvirke hvilke forventinger vi har, hva vi "speiler" tilbake i relasjon med pasientene. Kan hende kan denne endringen - over tid - bidra til at pasienten/brukerens positive selvbilde forsterkes, og endres til det positive for pasienter med langvarige lidelser som er vant til å være i "pasientrollen."
Dette vil kanskje kunne påvirke pasientens mestringsforventning og mestringstro.
Tro på egen mestring er avgjørende for motivasjon, og har stor betydning for effekt av behandling/rehabilitering over tid.

Her snakker vi om prosesser som i litteraturen beskrives som empowement (myndiggjøring, norsk oversettelse, Stang 2001). Brukermedvirkning kan bidra til myndiggjøring og myndiggjøring kan ses som en forutsetning for brukermedvirkning. Bemyndigelse innebærer maktoverføring fra den mektigste i en relasjon til den svakeste. Det finnes mange definisjoner av begrepet myndiggjøring. Her tar jeg med en presentert av Stang (2001).

"Bemyndigelse er en psykososial prosess hvor det skjer en maktoverføring på individ- og/eller systemnivå fra mennesker som har makt og innflytelse til mennesker som opplever å mangle kontroll over sentrale faktorer i sitt liv, slik at de sistnevnte gjennom erkjennelse av egne ressurser og muligheter blir gjort i stand til å få kontroll over de faktorene som de opplever som viktige for dem, og som dermed gir dem muligheten til å mestre sine liv og sine omgivelser" (Stang 2001 s 24).

"Empati er evne til innlevelse eller medfølelse. Empati er noe intellektuelt, men det utelukker ikke at den kan etterfølgelse av medfølelse og sympati. Poenget med empati er imidlertid at man kan se en situasjon fra en annen persons synsvinkel og ut ifra dennes normer, vurderinger og oppfatninger" (Egedius 1996, i Brudal 2006)

Empati kan vi forstå både som en medfødt evne og prosess. Denne evnen kan øves opp og utvikles. Empati er en prosess i relasjon med andre. Empatisk kommunikasjon er en fri utveksling av tanker og meninger. Jevnbyrdige deltakere kommer sammen fram til nye forståelser av sammenhenger. For å få det til kreves emosjonell intelligens og refleksjon (Brudal 2006)

Brukermedvirkning handler om at helsepersonell legger til rette for at pasienter og pårørende får anledning til å medvirke i egen behandlingsprosess. Det fordrer at vi som helsepersonell evner å se den andres perspektiv, respektere den andres ståsted og forstå den andres opplevelse og følelser. Vi har ansvar for å ta hensyn til pasientens og pårørendes behov, ønsker og meninger. Det betyr at vi er åpne, interesserte og empatiske. I gode møter blir dette ivaretatt. I en god relasjon kan gode møter føre til endring, både for oss selv og brukere, når begge parter våger å la seg bevege og påvirke. Det handler om at brukermedvirkning bidrar til en endring i relasjonen mellom bruker og helsepersonell. Da blir det bruker-med-virkning.