Læring hos voksne – Andragogikk   

av Anne Mia Myhre 

Gjennom Spesialisttjenesteloven § 3-8 er opplæring av pasienter og pårørende blitt en oppgave som sykehus særlig skal ivareta. I den sammenheng er det viktig å ha tilgjengelig egnede pedagogiske virkemidler. Pedagogikk betyr kunsten å lære barn, men i helsevesenet er de fleste som skal lære voksne. Det hadde derfor vært mer presist å kalle det andragogikk som betyr kunsten å undervise voksne.
Voksne og barn har litt forskjellige utgangspunkt for sin læring. Når voksne skal lære er det særlig viktig å legge vekt på deres selvforståelse, erfaring, motivasjon og tidsperspektiv (Knowles 1970). Pasientene som skal lære har behov for at de blir ivaretatt og møtt i forhold til sitt behov for å ivareta sin selvfølelse og autonomi(Roger og Illeris 2003). Det vil si deres behov for å bli bekrefte som en selvstendig og selvstyrende person.

Videre er det svært viktig å bygge på deres tidligere erfaringer(Roger og Illeris 2003). Den enkeltes erfaringsgrunnlag vokser med alderen og er den viktigste ressursen vi har med hensyn til læring(Knowles 1970). Å bruke pasientens tidligere erfaringer styrker identiteten, selvfølelsen og er i selv motiverende med hensyn til endring(Roger og Illeris 2003). I tillegg motvirker bruk av egne erfaringer hjelpeløshet og gir pasienten en mulighet til å oppleve sammenheng, salutogenese (Antonovsky 1987). Salutogenese handler om det som gjør pasientene friskere og innebærer at det pasienten skal lære må være forståelig. Det som skal læres må også synes påvirkelig og det man kan oppnå med det må virke meningsfullt for den enkelte. 

Generelt kan vi si at voksne sin motivasjon for læring i økende grad blir rettet mot utviklingsoppgaver i forhold til utvikling av deres sosiale roller(Knowles 1970), i familien, arbeidet og fritiden. Pasientene er videre mest motivert for å lære det de selv har en opplevelse av å ha behov for å lære. Det de skal lære må derfor for det første være noe de ønsker å lære. For det andre må det være noe de kan se er mulig for dem å lære. Erfaring og motivasjon henger derfor sammen og egne erfaringer er det beste ”bevis” på at man kan lykkes med det man skal få til(Wormnes og Manger 2005). Å bygge på pasientens tidligere erfaring fremmer mestring og mestringstro. Derfor vil sannsynligheten for at pasientene gjør endringer øke proporsjonalt med den troen de har på at de kan klare å gjøre det (Bandura 1977).

Hos voksne er tidsperspektivet ved læring primært knyttet opp mot en umiddelbar her og nå anvendelse. Det vil si at pasientene er mest motivert for å lære noe de har behov for å lære nå, straks(Knowles 1970). Det innebærer også at læringsinnholdet må være mest mulig konkret, anvendbart og ha nytte for deres praktiske hverdag.

Som voksne selvstendige personer, lærer pasientene best når den informasjonen de får presenteres gjennom dialog, refleksjon og egeninnsats (Vygotsky 1978). Dialogen bygger på en gjensidig anerkjennelse av hverandres kompetanse, hvor begge parter er villige til å ta den andres synspunkt, til å bytte posisjoner og se den andre som aktør. Det innebærer lytting, forståelse, aksept, toleranse og bekreftelse. I dialogen med pasientene kan det være nyttig å spørre både seg selv og pasienten om hva det er vedkommende har mistet, inkludert hva som endret for ham/henne fremover. Videre kan man spørre om hva det er denne personen nå skal mestre. Læring springer ut fra et behov for ”å gjøre noe” med noe. Det siste spørsmålet man trenger å finne ut av er: Hvem er denne pasienten som nå skal mestre dette?

For å lykkes som formidlere må vi som ansatte forsøke å finne ut ”hvor pasienten er” og så prøve å være eller starte der (Kierkegaard 1859/1978). Det innebærer for det første at pasientens verdier må respekteres og ikke krenkes, samt at pasientens følelser må ivaretaes og ikke oversees. I dette er den enkeltes identitet viktig. Det som truer den enkeltes identitet vil hemme læring og det som ivaretar identiteten vil fremmer læring. Identiteten er så viktig fordi den sier noe om hvem vi er og vi er alle villige til å gjøre mye for å beskytte vår identitet.
For det andre må vi forsøke å finne pasientens fokusområde. Det er her de er mottakelig for læring (Eikaas 2000). Her må man spørre pasienten og ikke tro at man vet det fordi man har hatt mange pasienter med denne diagnosen eller problemstilling. Vær konkret og ha et praktisk fokus i det dere spør etter.

For det tredje er pasientenes nære omgivelser viktig. Vi lever alle i en sosial setting. Alle er sårbare mht å bli inkludert eller ekskluder i forhold til hvor vi føler at vi hører hjemme, vår gruppe, vår klassetilhørighet osv. (Bourdien 1979). Derfor har nære omgivelser, familie, venner, arbeidskollegaer, jobbsituasjon med mer stor betydning for pasientens læringssituasjon og virker inn på fokusområde. Dette handler om hvor vi kjenner at vi ”hører til” og vi blir lettest godtatt hos ”våre egne”, når vi fortsetter å oppføre oss som dem.

Å bli gode formidlere bygger på holdningene; oppriktighet, verdsettelse, aksept og tillit, samt en medfølende forståelse (Roger 1969). Oppriktighet innebærer at man fremstår som den man er, er til stede som et ekte menneske, uten å gjemme seg bak en fasade. Dette innebærer blant annet at man har kontakt med sine egne følelser i situasjonen, vedkjenner seg dem og kan vurdere om det er hensiktsmessig å formidle dem. Dette innebærer videre at man verdsetter pasienten som person, dennes følelser og meninger, som en selvstendig person med verdi i seg selv. Når vi stoler på det enkelte menneskets evne til å utvikle sine egne potensialer, så kan vi stille til rådighet mange muligheter og så overlate til den enkelte å velge sin egen vei og retning i læringen.
Etter hvert som vi forhåpentligvis forstår pasientens reaksjon innenfra og er følsom/ oppmerksom på hvordan læresituasjonen oppleves, oppstår det grunnlag for læring. Dette innebærer at pasienten blir forstått, - ikke tolket, men blir møtt med en ikke-vurderende, aksepterende og medfølende respons.

De fleste ansatte som arbeider med opplæring av pasienter og pårørende ønsker å bli bedre formidler, slik at de letter kan overbevise pasientene om hva som er riktig atferd eller fornuftig av dem å gjøre. Erfaringen viser imidlertid at man for å bli en bedre formidler, først må bli en bedre mottaker. Ut over dette kan alle formidlere ha nytte av å tenke igjennom sin egen formidlerrolle ved at dagens rolle mer og mer innebærer å legge til rette for læring frem for ensidig å formidle informasjon. Da er det også klokt å reflektere over egen tilhørighet og personlige menneskesyn. Dette er viktige faktorer som påvirker hvordan vi forstår og tolker det pasientene formidler til oss.
For å ivareta opplæringen av pasienter og pårørende på en god måte i fremtiden må vi fremme et læringsmiljø som er orientert mot menneskers følelser og velbefinnende, samt være preget av aksept, respekt, understøttelse og med en gjensidighet i relasjonene. Det vi si at vi som formidlere virkelig lyttet til og tar inn over oss det pasientene sier.

Anne Mia Myhre er ansatt som leder av lærings- og mestringssenteret vd Sørlandet sykehus HF.