Bearbeiding av tap

av Anne Mia Myhre

Hvorfor skal vi snakke om følelser?
Vil ikke det bare forstyrre og hindre oss i å komme videre? Faktisk er det motsatte som er tilfelle (Antonovsky 1987).

Fra den positive psykologen vet vi i dag at ivaretakelse av pasientenes følelser er særlig viktig med hensyn til å styrke den enkeltes motstandskraft (resilience). For å styrke den enkelte pasient sin motstandskraft er det viktig at de ansatte legger til rette for at pasienten kan bli bevisst sine egne følelser, at vedkommende får satt egne ord på følelsene, samt at disse følelsene blir formidlet til en eller flere andre(Brudal 2006). Ivaretakelse av pasientenes følelser er derfor et viktig område inne pasientomsorgen for de kronisk syke og funksjonshemmede pasienten.

Sanne og ekte følelser
Når vi snakker om bearbeiding av tap eller sorg, så snakker vi ikke om gode og dårlige følelser eller om riktige og uriktige følelser. Vi snakker bare om sanne følelser og om ekte følelser. For det finnes ikke en riktig måte å sørge på, men det finnes mye forskjellig sann og ekte sorg. Vi må heller ikke sammenligne tap. Ingen kan si at hans tap er større eller mindre enn en annens. Bare den som har mistet vet hvor stort hans tap er.

Kaos
Når alvorlig sykdom og noen ganger også død rammer oss blir vi fylt av angst, aggresjon, sorg, tristhet, kanskje også av skyldfølelse og skam(Hummelvoll 2001). Den første tiden kan det hende at vi er mer styrt av våre følelser og mindre av vårt intellekt. Det er ikke så rart. Hele vår tilværelse er snudd opp ned. Verden er ikke som før. Noen ganger kan det kjennes ut som om verden er rystet i sine grunnvoller, at ingen ting er sikkert lenger, at alt er kaos(Espenes og Smedslund 2001, Sørensen 2001). I den forbindelse kan den enkelte pasient kjenne på benektning, opplevelse av å "bli gal", kanskje få noen tvangstanker og ikke minst kjenne på en opplevelse av avmakt og hjelpeløshet.

Depresjon, tristhet og savn
Det vi sørger over, det vi mister er aldri det gode som har vært. De fine stundene, de gode opplevelsene. De blir aldri bort, selv om vi til tider er deprimerte (Espenes og Smedslund 2001) og ikke får øye på dem. Det vi mister er det gode som skulle komme i fremtiden(Myhre 1992). Det gjør at mange i tillegg til depresjonen og tristheten bærer på et smertefullt savn(Sørensen 2001).
Som kronisk syk mister pasientene aktiviteter de ikke lenger kan gjøre, roller de ikke kan fortsette å fylle. Det vanskeligste å forsone seg med, kan for mange være at de gjennom tapet mister en identitet og symbolfunksjoner som sier noe om hvem de ER. Isteden får de ofte smerte, begrensninger, tap og i noen tilfeller en tidligere død. De savner og lengter etter det som er blitt borte. Det er viktig å sette ord på denne smerten, tapet og savnet, så det ikke blir en innkapslet smerte som man senere må gjøre mye for å skjerme.

Aggresjon
Aggresjon og sorg hører sammen. Aggresjonen er en del av sorgen(Hummelvoll 2001, Myhre 1992). Det er et rimelig sinne. Det er ikke en bagatell. Vi har mistet noe som var viktig for oss. Det er dette tapet vi bearbeider. I en periode kan man bli sint på alt og alle. Man blir kjeftete, vanskelig og trives ofte dårlig med seg selv. Det er så urettferdig at dette har rammet meg, at det er noe jeg har, noe min familie må leve med. For noen kommer aggresjonen tidlig, for andre kommer den først etter en tid. For noen er den en sterk og dominerende følelse, for andre er den svak og lite dominerende. For å takle aggresjonen er all fysisk aktivitet er bra. Gå tur, gå ut når temperaturen blir for høy. Tramp i gulvet. Slå i veggen. Smell med dørene. Aggresjon får man ut gjennom lyd og krefter(Myhre 1992).

Angst
Liksom gråten og aggresjonen er angsten en del av sorgen (Espenes og Smedslund 2001). Angst vil si at man har en frykt eller redsel som ikke står i forhold til den reelle faren i den aktuelle situasjonen(Myhre 1992). Angsten kan ha ulike ansikter og ulik styrke. Noen blir redd for å ta telefonen eller møte andre mennesker. Noen kan bli redd for at de skal gjøre alvor av sine selvmordstanker. Svært mange blir redd for å være alene. Noen får en ny angst for tordenvær eller heiser. Angsten henger blant annet sammen med det ukontrollerbare i situasjonen. Man opplever å bli plassert i en situasjon som kanskje ikke er til å leve med. Og så må man bare det. Når det forferdelig har rammet en gang, så kan det naturligvis også komme flere ting. Vårt bilde av livet og av virkeligheten kan være rystet.

Skyldfølelse og skam
Skyldfølelsen er også en del av sorgen(Hummelvoll 2001), av nesten all sorg. Man kan ha skyldfølelse for det man har sagt og det man ikke har sagt. For det man har gjort og det man ikke har gjort. Alle finner noe å anklage seg for. Når man har levd noen år, så har man alltid gjort noe man kan henge skyldfølelsen på. Skyldfølelsen henger også sammen med opplevelsen av hjelpeløshet og kanskje også trettheten eller utilstrekkeligheten.

Mange opplever det å bli syk eller funksjonshemmet som en skam. Dette gjelder ikke minst alle typer hjerneskade og livsstilsykdommene, men også andre tilstander. Mange skammer seg over å være annerledes eller over sitt hjelpebehov og den belastningen de føler at de er for andre(Hummelvoll 2001). Skammen gjelder også de pårørende. De kan skamme seg over de samme tingene. I tillegg er det mange av dem som skammer seg over at de skammer seg eller at de synes at den syke er en belastning.

Smerteveien
Når man er inne i en smerte som ikke er til å holde ut, så har man kanskje bare lyst til å rømme, til å forsvinne. Det er en smerte man har lyst til slippe, som man ønsker seg ut av. Men det finnes ingen lettvint snarvei gjennom eller rundt denne smerten. Det finnes bare en vei. Jeg kaller den smerteveien (Myhre 1992). Den veien går inn i og gjennom smerten og sorgen. Det er en lang, tung, mørk og ensom vei. Det kan være forferdelig å gå på denne veien. Men det er den eneste veien som fører oss tilbake til oss selv. Ved å gå denne tunge, forferdelige og smertefulle veien, blir man en dag igjen hele, normale, sunne og glade mennesker.

Hjelperollen
Mennesker som sørger kan virke skremmende for mange(Myhre 1992). Det er flere grunner til det. En grunn kan være at man ikke vet hva man skal gjøre i møte med dem. Da kan informasjon om sorg og strategier i møte med sorg være til hjelp. Det samme gjelder frykten for det ukjente i situasjonen, samt frykten for de sterke følelsene. Sterke følelser er normalt ved tap av viktige funksjoner.

Hardingfela
For det andre kan det å ivareta sørgende være som å spille på hardingfele. Når det spilles på overstrengene så vibrerer samtidig understrengene. Det vil si at det er normalt å kjenne på egne vonde følelsene når man er tilstede hos pasienten. Dette er normalt og ikke uprofesjonelt, så lenge det er pasienten som er i sentrum. Dersom man har opplevd at egne følelser har tatt overhånd i situasjonen, betyr det ikke nødvendigvis at man er uegnet til å stå i slike situasjoner. Det viktigste da er å gripe fatt i egne ubearbeidede tapsopplevelser, slik at man neste gang ikke er for mye fylt opp av egen sorg.

Forberedende respons
En tredje ting kan være de ansattes behov for å lykkes, for å være flink, for å gjøre noe. Det er ikke alltid så mye man kan gjøre, men det er viktig at man klarer å være der og ta imot tårene, fortvilelsen, aggresjonen, angsten eller en annen følelse. Her må man tåle å kjenne litt på egen hjelpeløshet i situasjonen. Samtidig så er der jo ting man kan gjøre. Ikke minst ved å benytte seg av mestringsstrategien - forberedende respons (Brudal 2006)). Forberedende respons innebærer at man har en dialog med pasienten om hva denne kanskje kan komme til å kjenne på av følelser fremmover en tid. Dette bidrar til å normalisere og ufarliggjøre de sterke følelsene som kan komme. Belastningen med følelsene blir lettere å bære for pasienter som vet at dette er normalt(Sørensen 2001), at de ikke er alene, at det finnes gode måter å møte dem på, samt at det ikke kommer til å være like vondt bestandig.

Anne Mia Myhre

Bearbeiding av tap (ppt)