Pedagogisk sol
Pedagogisk sol er en metode man kan bruke når man ønsker å fokusere på et bestemt tema eller rette pasientens oppmerksomhet mot egne holdninger, reaksjoner, assosiasjoner med videre. Ved å rette oppmerksomheten mot tema kan man oppdage hva det handler om og dermed øke valgmulighetene i situasjonen. "En pedagogisk sol er en tegnet sirkel med en ufullstendig setning i - og med stråler rundt seg til fullførelse av setningen. Veilederen definerer setningen inni sirkelen, deltakerne fullfører setningen individuelt". (Tveiten 1998 s127)  Denne metoden kan man bruke både individuelt og i gruppe og i alle faser av veiledningen.

Sansning, tolkning og reaksjoner
Å bli seg bevisst hva en selv sanser, tolker og reagerer er viktig i veiledning(Tveiten 1998), ikke minst for å unngå at man tillegger andre sine egne følelser, tolkninger eller reaksjoner. For å få til en bevist endring mht noe krever at man er oppmerksom på at det er der. Dette er noe man kan trene på gjennom ulike former for oppmerksomhetstrening.

Sansing handler om det vi oppfatter gjennom våre sanser. Det vi ser, hører, lukter, smaker og føler vi. Jeg ser du gråter. Jeg hører at du snakker lavere når du.., enn når du... . Jeg ser at du har tårer i ansiktet.

Tolkning handler om hva jeg tolker ut i fra det jeg ser, hører, lukter osv. Hvordan forstår jeg det jeg sanser? Jeg ser at du har tårer i ansiktet. Det forstår/tolker jeg som at du er lei deg og vil være alene.
Det er lett å tro at det jeg tolker er det jeg ser. Men det finnes alltid flere mulige tolkninger. Gråt kan skyldes mye annet enn tristhet. Våre tolkninger vil også være påvirket av den forståelse rammen vi handler/ reagerer innenfor. Mennesker reagerer ut i fra sine personlige kart over virkeligheten, ikke ut i fra virkeligheten selv. Dette handler om veilederens analyttiske kompetanse (Mathisen og Høigaard 2004). Når vi tolker andres budskap er det derfor viktig at vi alltid sjekker ut at vår forståelse er riktig(Tveiten 1998), noe den av og til ikke er. En generell og god kommunikasjonsregel i alle mellommenneskelige relasjoner kan da være at jeg sjekker ut tolkninger og tror på svaret.

Reaksjon handler om hvordan reagerer jeg på det jeg tolker? Hva gjør min tolkning med meg? Jeg ser at du har tårer i ansiktet. Det forstår jeg som at du er lei deg og vil være alene. Da kjenner jeg meg i veien og går stille ut av rommet.

Når vi blir mer bevisst forskjellen mellom sansing, tolkning og reaksjoner kan vi lettere sjekke ut om vår tolkning stemmer. Da blir kommunikasjonen og informasjonsutvekslingen bedre og dette har mye å si mht hvordan vi forholder oss til pasientene.

Grunnprinsipper i veiledning
I veiledning er det flere grunnforutsetninger. En er at veiledning alltid handler om den som blir veiledet. I den sammenheng bruker man gjerne begrepet "20-80". Det er en "tommelfingerregel" om at veilederen ikke skal snakke mer enn 20 % av tiden, mens den som blir veiledet kan bruke 80 % av tiden. En annen forutsetning er at det er veilederen som har ansvar for veiledningens form. En tredje er at selv om veiledning ofte tar tak i noe som har skjedd tidligere, så handler veiledning allikevel om det som kommer etterpå.

Når man forbereder seg til en veiledning kan følgende spørsmål våre nyttige. Intensjonen: Hva er det jeg ønsker å oppnå? Handlingen: Hva er det jeg faktisk gjør for å oppnå det. Repertoaret: Finnes det andre og bedre måter å gjøre det på? (Næss 2000).

Planlegging er viktig både med hensyn til veiledning, kurs og møter. I følge Næss (2000) er det første man bør stille seg spørsmål om hvilke aktivitetsramme man skal ha. Er det problemavklaring, idemyldring eller noe annet? Et annet spørsmål er hvilke team er det vi skal fokusere på denne gangen. Et tredje omhandler "koreografien" eller hvordan vi vil legge det opp. Skal det være i gruppe, i plenum eller en og en? For det fjerde må vi reflektere over hvilke kommunikasjonsform vi ønsker å legge opp til. Er det dialog, diskusjon, utvidende spørsmål eller noe annet? Videre er det viktig å være klar med hensyn til hva som er målet eller intensjonen med veiledningen eller møtet. Er intensjonen at vi skal bli enige om noe, avklare uenighetene eller skal vi dele erfaringer. Sist men ikke minst må vi stille oss spørsmålet om hvorfor vi i det hele tatt skal ha dette møte, om hvem som skal delta og hvorfor.

Grupper som arbeidsform
Grupper med 4-6 eller 6-8 deltakere vil ofte bli gode grupper. Det kommer an på hva man vil med gruppen. Ved LMS bruker man av og til 15-20 deltakere. Da skal man bare være oppmerksom på at når gruppe størrelsen øker, vil de fleste i gruppen si mindre (Bang og Heap 1999). Ved større grupper bør man derfor bruke mer runder, særlig i starten - slik at flest mulig kommer i gang med å snakke i plenum, samt at man kan ha mange gruppevarianter underveis.
Det kan også være hensiktsmessig å tilstrebe tilstrekkelig homogenitet i gruppen (Bang og Heap (1999), slik at medlemmene skal kunne identifisere seg med hverandre. Ved homogenitet er det lettes å finne frem til felles behov.

Veileder har et særlig ansvar for veiledningens form og gruppens utvikling. Det innebærer et ansvar for å klargjøre gruppens mål, hensikt og rammer. Å veilede eller undervise uten gode rammer kan sammenlignes med å spille biljard på et bord uten kanter (Næss 2000). Veileder vil i kraft av sin rolle være modell(Pettersen og Løkke 2004) for hva som er tillatt i gruppen, ikke minst i forhold til hva man kan snakke om i gruppen og hvordan man kan snakke om det. I møte med noen pasientgrupper vil det være et mål at gruppen ikke bare et arbeidssted, men også et fristed. Det er veileders ansvar å ivareta denne gruppeprosessen og bidra til den best mulige læresituasjonen ved å ivareta viktige verdier og følelser, selvtillit og selvaktelse hos deltakerne.
I tillegg til veiledningens form har veilederen også et særlig ansvar for å ivareta oppgaven, det at gruppen får gjort det den hadde intensjon om å skulle gjøre, enten det var å kartlegge og prioritere problemer, formidle og søke informasjon, oppnå best mulig forståelse for problemene eller bidra til at deltakerne reflekterer over handlingsmåter og deres konsekvenser. Det veileder aldri skal eller kan ta ansvar for er pasientenes eget ansvar for endring i eget liv.
Ut over dette kan man ved gruppeveiledning bruke all kunnskap om pedagogikk og psykologi på individnivå inn i gruppene. Alle grupper består jo av en samling med enkeltindivider.