Hilde Nordahl Karterud har studert hvordan man kan kommunisere med pasienter.

se videoklipp

 

For at en pasient skal blir motiviert til behandling og mestre sin diagnose, er det avgjørende at det opprettets en god dialog mellom helsearbeider og pasient. 

Dette er viktig både i prosessen før og etter diagnose er stilt.

Hilde Nordahl Karterud har skrevet en hovedoppgave om hvilken betydning kommunikasjonen mellom pasient og helsearbeider har, og vi trekker ut noen hovedpunkter fra oppgaven her:

To måter å kommunisere på

1. Formålsrettet
   Målet er at pasienten aksepterer legens forståelse av årsaken til symptomene
   
2. Forståelsesrettet
   Målet er at lege og pasient sammen arbeider seg frem mot en felles forståelse av hvordan symptomene skal forstås
    

Disse to måtene å se på kommunikasjonen på kan være to ytterpunkter på en akse.

1. En formålsrettet kommunikasjon er basert på forskning og legens krav til å diagnostisere og stille diagnoser med utgangspunkt i dokumenterbar kunnskap. Det er denne handlingsorienteringen legeutdanningen legger mest vekt på, fordi den tar utgangspunkt i legens evne til å stille diagnoser ut fra et naturvitenskapelig paradigme.

2. En forståelsesrettet kommunikasjon er basert på legens og pasientens felles forståelse av lidelsen og hvordan den arter seg. Denne kommunikasjonsformen kan være vanskelig fordi den krever at legen finner et sted å kommunisere fra som gjør at legens og pasientens forståelse møtes. Fordi det ofte er et kunnskapsgap mellom lege og pasient, krever det at legen evner å sette seg inn i pasientens tenkesett, slik at de kan kommunisere ut fra en felles forståelsesramme.

Dette krever også en åpenhet fra legen hvor han av og til må fortelle at han ikke vet hva symptomene skyldes. Utfordringen for behandler er at han/hun må forsøke å forstå pasientens subjektive opplevelse, noe som er en forutsetning for en vellykket konsultasjon.

Diagnose og ny selvforståelse
Når en person opplever å få en diagnose må han/hun refortolke sin egen selvforsåelse. Og det er i denne situasjonen legen skal danne et godt grunnlag for dialog. Vi vet at både leger og pasienter assosierer pasienters troverdighet med biomedisinske funn og at psykiske diagnoser har lavere status enn somatiske diagnoser. Dette påvirker ofte kommunikasjonsformen mellom lege og pasient.

Dersom man ikke kan forstå sin diagnose, kan dette føre til handlingslammelse og brudd i mening og økt stress.

Anerkjennelse og mestring
Pasienter kan ofte være tvetydige med hensyn til hvordan de forstår sine symptomer, men dette er en ressurs når behandler og pasient skal arbeide seg fram en felles forståelse. Det er viktig at behandler anerkjenner pasientens egen opplevelse av sin situasjon. Når de deler en felles forståelse, vil dette føre til økt mestring og motivasjon for behandling.

To eksempler:

1. Pasientens sykdomsforståelse anerkjennes ikke
2. Det oppstår en maktkamp om hvordan symptomene skal forstås
3. Tilliten til behandlingsansvarlig svekkes
4. Pasienten avbryter behandlingen – den diagnostisk prosessen stopper opp
5. Motivasjonen for behandling svekkes , muligheten for å arbeide seg fram til en felles forståelse av symptomene svekkes

 

1. Anerkjennelse av pasientens perspektiv skaper tillit
2. Tvetydighet kommer fram
3. Ny erkjennelse blir mulig
4. Det kan arbeids med å utvikle en felles forståelse av årsaken til symptomene
5. Motivasjon for behandling øker

Pasienter som blir tatt med i prosessen før og når diagnosen blir stilt, har altså større grad av tilfredshet og blir mer motivert for behandling.

 

 

 

 

 

 

 

 

Kilde: hovedfagsoppgave til Hilde Nordahl Karterud, leder av lærings- og mestringssenteret ved Spesialsykehuset for epilepsy, Rikshospitalet.