Å være ansatt i psykiatrien og samtidig være pårørende til nære familiemedlemmer som har en alvorlig psykisk lidelse, kan være vanskelig for alle parter. Dette gjelder både for den som er syk, for familien og for de hjelperne i systemet som er kolleger/samarbeidspartnere av pårørende. I denne historien forteller en tjenesteyter med lederfunksjon om familiemedlemmet (her kalt ”Kim”) som har en alvorlig psykoselidelse.

Som følge av sykdommen er ”Kim” ofte mistenksom og ukritisk, spesielt i dårlige perioder: han har ikke tillit til noen og ender ofte opp med å la være å ta viktige medisiner, noe som forverrer sykdommen og ofte ender i en akuttinnleggelse – eventuelt med tvang. Kim har i slike perioder oppgitt meg som pårørende og også kontaktet meg spesielt. Han har på tross av mistenksomhet en spesiell tiltro til at jeg kan hjelpe og gi råd fordi jeg jobber ”i systemet”. Dette ”systemet” er hos oss lite og oversiktlig og ”alle kjenner alle”. Det har derfor vært mange vanskelige situasjoner: Jeg har ønsket at ”Kim” fortsatt skal ha tiltro til meg samtidig som jeg ikke ønsker særbehandling fra kolleger fordi jeg arbeider innen fagfeltet.

Avklaring av roller

Løsningen ble en avklaring av roller, også min, i fellesmøter (ansvarsgruppemøter) i regi av DPS. Jeg tok i forkant kontakt med enhetsleder på døgnposten og drøftet situasjonen, men var tydelig på at jeg tok kontakt som pårørende. Det var denne rollen jeg ønsket å ha, og vi var enige om at dette var viktig også for ”Kim”.

I ansvarsgruppen deltok i tillegg til u.t.: fastlege, psykiatrisk sykepleier fra kommunen, nærmeste pårørende, overlege, primærkontakt og leder for døgnposten. Det var en veldig god opplevelse å kunne være åpen på mitt dilemma i en situasjon som opplevdes trygg, også for ”Kim”: Det ble satt ord på ting som var vanskelig å snakke om i enerom på grunn av mistenksomheten. Tjenesteyterne, både fra kommunen og DPS var tydelige på felles mål: Det var å komme fram til konklusjoner og gjøre avtaler som kunne hjelpe ”Kim” og hindre at han fikk sine dårlige perioder: Det var hjelperne i kommune og DPS som skulle ha hovedansvaret for å yte hjelp, men det var viktig at ”Kim” kontaktet meg eller andre pårørende særlig i de gode periodene slik at vi heller kunne gjøre hyggelige ting sammen når det var mulig. Jeg deltok på 2 møter. I disse møtene ble det også gjort skriftlige avtaler om hjemmebesøk fra psykiatrisk sykepleier, og ”Kim” fikk en oversikt over telefonnummer til sine hjelpere og over når de kunne kontaktes: Det skulle ikke være nødvendig å ringe meg for å få hjelp når ting ble vanskelig.

Etter det siste møtet for ca. 1 år siden har situasjonen vært mer stabil: ”Kim” har tatt imot psykiatrisk sykepleier hjemme, har tatt sine medisiner, har hatt jevnlig kontakt med døgnposten/primærkontakt og har ikke hatt noen akuttinnleggelse. Jeg har også hatt flere hyggelige handleturer sammen med ”Kim” i denne perioden. På direkte spørsmål sier ”Kim ” at han er fornøyd med den hjelpen han får.

Konklusjon

Åpenhet,klare avtaler og rolleklarhet er viktige elementer i samarbeidet i forbindelse med rehabilitering av pasienter som har behov for sammensatte tjenester.